1994

Foucaults pendel.

Tiden, Oslo 1994, Tidens Maxiutgave, 2. opplag, 8vo, orig. bind, 690 s., oversatt fra italiensk av Carsten Middelthon, enkelte illustrasjoner.

«Den store Planen, sammensvergelsen, må avsløres. Men underveis går Eco enda lenger tilbake i vår kulturs kilder og enda dypere i dens understrømmer: Okkult viten, de mystiske sammenslutningene, Tempelridderne og Rosenkreutzerne, frimureriet, magiske riter som har overlevet langs underjordiske årer hele vår historie igjennom. Historie, religion, filosofi og okkultisme flyter sammen i en inciterende helhet av kunnskap og bidrar ledd for ledd til løsningen av mysteriet. Om det da er løsningen. Om det da er noen løsning.» — fra bakpermen

Reisen til nattens ende: Oversatt fra fransk av Axel Amlie.

Den norske Bokklubben, Oslo 1994, Århundrets bibliotek, stor 8vo, orig. helsjirtingbind med omslag, lesebånd, 479 s.

«— Men du må iallfall innrømme at vi alle sitter og ror som slaver på samme, digre galei. Sitter vi ikke med spiker i baken, kanskje, og sliter for å holde det hele flytende? Og hva har vi igjen for det? Ingenting! Ingenting annet enn piskeslag og forfølgelse og bakvaskelse og faenskap. Det er det som kalles arbeid. Det er det motbydeligste av det hele, det de kaller arbeid. Her sitter vi dypt nede under dekk […]» — 11

Lucinde: En roman.

Bokvennen, Oslo 1994, Romantikerserien Den blå blomst 9, 8vo, orig. bind, 141 s., med innledning av Sverre Dahl.

«Kjærlighet som sanselig lyst, selvrealisering, grensesprengende kraft, høyeste form for menneskelighet og forening av mann og kvinne. I den legendariske første romantikerkretsen med Novalis, Tieck, Fichte og Schelling fullførte Friedrich Schlegel den ‘skandaløse’ kjærlighetsromanen Lucinde. I en moderne romanform preget av improvisasjoner og stemningsbilder, refleksjoner, brev og frittstående småstykker må bokens Julius gi avkall på stringent mannlighet for å forenes med Lucindes impulsive kvinnelighet. Først da kan kjønnsmotsetningene i romantisk ånd smeltes sammen i en fulltonende og dermed sannere menneskelighet.» — fra bakpermen

Jacopo Ortis’ siste brev.

Bokvennen, Oslo 1994, Romantikerserien Den blå blomst nr. 10, 8vo, orig. bind, 227 s., med innledning av Tommy Watz.

«[…] som med sin roman om Jacopo Ortis innledet den litterære romantikken i Italia. Historien om den unge Ortis som tar sitt liv i ulykkelig kjærlighet til en allerede bortlovet pike, har gjort at den ofte er blitt sammenlignet med Goethes Werther-roman. Den italienske helt utløste ingen selvmordsbølge, den første betydelige roman skrevet på italiensk bidro tvert imot sitt til å få samlet Italia til én stat da den landsforviste Foscolo og den lovløse Ugo i folkets bevissthet ble smeltet sammen til nasjonal frigjøringsmartyr.» — fra bakpermen