1952

De varme hendene.

Aschehoug, Oslo 1952, 8vo, orig. bind med omslag (Frithjof Tidemand-Johannessen), 395 s., et par smårifter i øvre kant av omslaget.

«Løpesedlene som var stensilert i tydelig hastverk gikk fra mann til mann, de stimlet sammen og spurte i munnen på hverandre — hva hadde hendt, hva var det som sto på! Løpesedlene fortalte ikke annet enn at mellom tredve og førti mann på Aker var blitt arrestert på jobben, at arbeidet var nedlagt over hele bedriften, at portene var blitt stengt og politi og heimevern utkommandert mot norske arbeidere som kom for å stå skulder til skulder med kameratene på Aker.» — 391

Lov og liv: Roman.

Gyldendal, Oslo 1952, 6.—8. tusen, 8vo, orig. grønt helsjirtingbind med gullvignett, 218 s., pent eksemplar.

«Det er minner fra krigen som igjen faller over ham. Barn, javel. Han har etter ei bombing over London vært med å berge hva berges kunne, han har trukket fram små arminger fra ruinene av eit hus, da foreldra lå drept innunder stein og bjelker. Han husker ei lita jente som hadde fått begge bena brutt. Det er ett og anna å si om fienden som har skylda for dette, men vi gjør da det samme over hos ham. Dresden var en […]» — 198

Mordet i Nationaltheatret.

J.W. Cappelen, Oslo 1952, 8vo, orig. omslag, 186 s., stempel «Fra Forleggeren» i blindpreg på foromslaget, 1 cm rift nederst i fremre fals.

«Else Heibergs stilrene og nydelige ansikt befant seg ikke så langt borte fra Mona Hoflands pussig-parisiske sex appeal. Ingerid Vardunds friske pikanteri, Eva Slettos slanke fagerhet, Eva Strøms utpreget feminine charme, Wenche Foss’ feiende og virkningsfulle eleganse, — jo, her var sannelig nok å velge imellom. — — — — ‘Nettopp,’ svarte Ninjita. ‘Der traff du det. Hvorfor skal morderen absolutt være en av vår krets? Hvorfor skulle det ikke kunne være en helt annen? Hvorfor ikke Aud Thagaard eller Niels Christian Brøgger, for eksempel?» — fra bakomslaget

Fergemannen.

Gyldendal, Oslo 1952, 8vo, orig. bind med omslag, 212 s., julehilsen på forsatsbladet, omslaget litt gulnet, 3 mm flekk på foromslaget.

«Han syntes tilsist at han reiste på sig og listet sig stille ut av sig selv, mens kroppen hans lå tilbake i sengen, og åpnet døren og gikk ut på loftet. Det stod en sortmalt kiste på gulvet — to, tre stykker, så han og tok som et øiemål i forbigående — den store langs veggen var vel til ham. Forsynlig husmor, tenkte han, kjøtt og flesk og poter i kjelleren og kister til de gamle på loftet — jo, madammen kunde sine ting.» — 202—203

Årstidene: Brev fra Kjørkelvik: 3. hefte — høsten 1952.

Kjørkelvik (Risør) 1952, stor 8vo, orig. omslag, 80 s., omslagsillustrasjon av Paul Gauguin.

«Om kvelden og om natten er det så en prøver å arbeide, for selv en Weltschmertz skal ha noe å leve av, selv den ernærer seg av brød og smør med en kaffeskvett til. Kunne den så bare arbeide selv, og ikke forstyrre den som skal skaffe den føde, men en Weltschmertz er som en ubegavet kvinne, den vil du skal bli hundre kroner rikere ved at den sitter på fanget ditt og gjør seg interessant i utide. En kan ikke skrive under løp, og en kan ikke sitte stille med en forgiftet tanke.» — 76

Torso: Roman.

Gyldendal, Oslo 1952, orig. bind med omslag (tegnet av Ulf Aas), 189 s., tre rifter à 1—2 cm i kanten av omslaget.

NBL: «I 1950-årene fulgte en rekke utgivelser, bl.a. de allegoriske romanene Torso, hennes litterære gjennombrudd, […]»

«Noen av dem vil ikke være på hyllen, de vil klatre opp, opp på toppen av fjellet. De venter seg en ny og bedre verden deroppe, men ingen av dem har vært der. Dikteren Gabriel påstår riktignok han har sett den, og klatrerne tror ham naturligvis. De fleste andre anser dikteren for å være en drømmer og fantast. At han spiller ganske vakkert på ordets harpe, kan man alltid enes om.» ∼ 7—8

Tenaren.

Olaf Norli, Oslo 1952, umarbeidd utgåve, 8vo, orig. omslag, 154 s., «fra forleggeren» i blindtrykk på foromslaget, for en stor del uoppskåret, ryggen brunet.

«Kring Galilearen står ei verd som har botna alt på striden mellom makt og overmakt her på jorda. Difor er det så å seia naturgjevi at Galilearen må lide det ytre tapet at verda tek livet hans. Men forteljinga syner oss at etter ei høgste lov sigrar han stort og helgar tenarlova for all komande tid. Boka har ein fast episk gang med fleire sterke spaningsmoment. Ho grip sterkt fordi ho rører ved ei grunnkjensle i så å seia alle menneske.» — fra bakomslaget