1927

Det gyldne evangelium: Legende.

Gyldendal, Oslo 1927, 10.—13. tusen, stor 8vo, orig. helsjirtingbind med gulldekor, marmorerte snitt, 247 + (1) s., illustrert med tegninger av Arnold Thornam.

«Vorherre og jeg skal ut og vandre, og det er ikke godt at si, naar vi kommer tilbake igjen. Lov mig nu, at dere er snilde alle sammen, mens vi er borte, saa skal jeg kanske ta med noget rart hjem til dere. Han gav erkeengelen Gabriel et tegn og gik avsides med ham. — Du faar passe døren saa længe, sa han. — Det skulde egentlig været Mikael, som likesom er den fornemste og ældste, men jeg stoler ikke riktig paa ham.» — 22

Landstrykere: Roman, I—II.

Gyldendal, Oslo 1927, to bind, 8vo, private skinnryggbind med fire opphøyde bånd, marmorert forsatspapir, lesebånd, orig. for- og bakomslag og ryggstriper medbundet, 313 + 313 s., Ludvig H.W. Daaes ex libris på forsatsen i begge bind, papirrester etter tidligere ex libris rundt nåværende ex libris, falmet rygg (farveskifte fra grønt til brunt).

«Og Handelen gik. Han hadde lært at forlange grove Priser og derpaa slaa av til Rimelighet, det var som det skulde være i hans Fag, det blev Snak og Livlighet og Akkedas om Tingen, det faldt mangen snodig Vittighet, og naar han forlot Stedet blev han ønsket Lykke paa Reisen sin.» — II, 39

Syndere i sommersol.

Gyldendal, Oslo 1927, 3. tusen, 8vo, orig. helsjirtingbind, 296 s.

NBL: «Sitt litterære gjennombrudd fikk Hoel med romanen Syndere i sommersol (1927, filmatisert 1934). I religiøse og verdikonservative kretser ble den oppfattet som umoralsk, og det sies at den ble fordømt fra 7 prekestoler samme dag. Den handler om 8 unge menneskers ferieopphold på en øy på Sørlandet. De ser på seg selv som frigjorte og oppfatter foreldrene som selvbedragere. Etter hvert viser det seg at de unge ikke er særlig bedre selv. Det ‘syndes’ lite i romanen, til gjengjeld tales det mye om en ny moral og en ny kvinnetype. Forfatteren stiller seg på parti […]»

Marie Louise Reventlow: Af Kaptein Schmettows Papirer.

Aschehoug, Oslo 1927, 3. utgave, 8vo, elegant privat skinnryggbind (Refsum) med gulldekorert rygg med fire opphøyde bånd, orig. foromslag medbundet, røde snitt, 186 s., vignetter av Christian Benneche, forfatterens dedikasjon på smusstittelbladet: «Johannes Norem fra din gamle ven Olaf Benneche», Enok Johannes Norems initialer EJN på fremre og bakre forsats, Norem var byfogd i Kristiansand fra 1916.

«I Pausen blev vi presenterede for de Tilreisende, der var jo endel Julegjester fra forskjellige Egne af Landet, og tilsidst ogsaa for Frøken Marie Louise Reventlow. Det var inde i det lille hvide Kabinet med de snørklede Guldforziringer og de hvide silkebetrukne Rococomøbler. Hvor jeg husker det endnu!»

Olav Audunssøn og hans børn, I—II.

Aschehoug, Oslo 1927, to bind, 8vo, samtidige sjirtingryggbind uten ryggtittel, etikett fra Joh. Henriksen Bokbinderi i Fredrikstad på forsatsene, 237 + 334 s., julehilsen 1927 på smusstittelbladene (berørt i skjæringen).

Wikipedia: «Selv om Olav ønsker å leve et godt og riktig liv, floker det seg til for ham, og kampen mellom egen vilje og Guds lov blir sterk og farlig. Først bortforklarer Olav sin egen skyld og klandrer Gud og omgivelsene for de ulykker som skjer, og for at hans gjerninger gjenspeiles i barnas skjebner. Men til slutt innser han eget behov for tilgivelse, skrifte og botsgang. Handlingen foregår rundt Oslofjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet.»

Brudgommen: Novelle fra svartedauens tid.

Aschehoug, Oslo 1927, 8vo, orig. dekorert helsjirtingbind, 94 s.

«Knivene blinket, tok sigte og sang til skjæftet spiddet i offerdyret. Hingsten vrinsket, dansen duret, blodige knivene svingtes som fakler og knitret og krydsedes gnist i gnist. Det røk av hingsten paa offerhellen. Det dampet hett blod —. Spindersken hadde reist sig, stod helt fremme i døraapningen, stod og traakket med foten, som til sang. Og dypt i hendes sind tonte hadsalmen. Hun stod igjen mellem kvindfolkene ved dørhellen og sang og sang. Men bak vevstolen med hodet lenet mot væggen; med baae hænder spilt rundt panden som om hun stod svimmel […]» — 17